view_headlineKrig i stedet for kjærlighet

Når den gamle kvinnen i den gamle mannen ( Baba Moșului ), den tidligere kjærlighetsgudinnen fra andre tider, forveksler kjærlighet med krig, har vi denne planetariske situasjonen. Vanligvis har vi i skapelsen bare denne situasjonen ved utgangen av natten til det store året – det vil si ved utgangen fra helvete og inngangen til himmelen – hvor nattens hvite kanin, som har tilbrakt en evighet i sin tidligere natt på 2400 år, våkner opp foran en morsom virkelighet. Hun vet ikke hva kjærlighet er, ingenting annet enn opprør. Og dermed blir krig født i skapelsen.

Konseptet kjærlighet ved utgangen fra helvete er interessant, spesielt fra det feminine perspektivet til den gamle kvinnen i den gamle mannen. Til tross for hennes ytre trolldom, føler hun seg maktesløs på grunn av den indre grusomheten som speiles av den gamle mannens perspektiv. Dette føder i henne en følelse av urettferdighet og ulikhet – som åpenbart bare kan føre til krig.

Til denne krigen som vi stadig føler i skapelsen. Til dette hatet og denne følelsen av angrep på skapelsens nivå. Alt fordi forestillingen om kjærlighet ikke har eksistert på mange epoker i arsenalet til den store skapelsens heks.

I denne timen lurer jeg på: hvis den gamle kvinnen av den gamle mannen ikke kjenner kjærlighet, hvem tjener da denne kjærlighetens rolle på denne sovende planeten? Jeg tror at kanskje denne mangelen på forståelse av kjærlighet bare kan føde dens motsetning – det vil si, i dette tilfellet av guddommelig ikke-forening, krig. Betyr dette at forening ville ha brakt planetarisk kjærlighet?

Jeg husker hva den gamle kvinnen i den gamle mannen sa i et innlegg: at hun skrur tiden tilbake, og av betydningen av denne trolldommen – som ville innebære en repetisjon av hennes to epoker frem til neste overgangsperiode – ville vi ta testen av å gå gjennom helvete igjen.

Som, ifølge skapelsens lover, ville bety seks tidsaldre i skjærsilden for den store heksa, slik hun ser ut til å være i sin siste inkarnasjon på dagen for det store året, på grunn av hennes opprør mot sin egen rolle i skapelsen – en rolle som, på dagen for det store året, var det motsatte av hennes rolle natten til det store året. År.

Det er nettopp i denne forstand at vi i skapelsen har denne syvårige overgangen gjennom epoker, for å formidle tilpasning til høyere eller lavere bevissthetsnivåer. Imidlertid har vi ikke-forening og opprør på et slikt nivå bare ved utgangen fra helvete (det vil si natten til det store året) og inntredenen i himmelen. Hvor dette opprøret fører, kan vi alle se.

Gjennom feilstillingen til en så monumental mester med sin egen rolle i skapelsen, forsto jeg at vi har det motsatte av samordning – det vil si opprør – som har ført til en planetarisk effekt av kaos i skapelsen, på grunn av dualiteten i denne verden representert av vår deling fra natten til det store året.

Loven om den menneskelige form sier noe sånt som dette, i min oversettelse som en «mystisk schizofren» (en tittel tilbudt av den gamle kvinnen av den gamle mannen): hvis pluss og minus ikke balanserer hverandre, går hele skapelsen gjennom en prosess med selvdestruksjon. Og fra denne selvdestruksjonen fødes en annen mening i skapelsen – spesielt i konteksten der det feminine kollektivet (det vil si minus, Månens søyle) må representeres av noen.

Dette betyr enten at vi spiller uten Mester nr. 6 i skapelsen, på dagen for det store året – noe som ville vært hysterisk morsomt fra perspektivet til en så stor mester, å bli blokkert i skapelsen av sine egne lærdommer fra Helvete – eller at Mester nr. 6 vil spille sin mening senere, som et resultat av dette spillet.

Det som også legger til en implisitt sjalusi til denne tanken, i visjonen til den gamle kvinnen, i tillegg til denne følelsen av krig hun føler mot den gamle mannen. Så, som lærdommer, har vi uforståtte lærdommer i skapelsen: lærdommen om makt, om kjærlighet, om krig, om sjalusi, om svik, om tyveri, om hån, om utsvevende handlinger, om selve skapelsen. Og misforståelsen av disse lærdommene fører oss til dette planetariske kaoset – fordi disse lærdommene om skapelsen aldri vil bli lært?

Er perspektivet om krig fra helvete i himmelen kanskje kjærlighet? Det gjenstår å se. Men skapelsens dilemmaer er store, spesielt når jeg tenker på betydningen av den store skapelsens heks, om henne, om hennes domener og hennes fans, som befinner seg ved soloppgangen på dagen for det store året – en soloppgang som åpenbart kommer fra øst og nord og vil lyse opp og oppløse denne planetariske tåken over hennes tidligere domener, uansett.

Opprør har vært åndelig lærerikt, spesielt når du begynner å forstå naturen til lærdommene til studentene i denne formen gjennom perspektivet til lærdommene åpnet av den hvite kaninen, som gjenspeiles i deres lærdom: løgner, flukt, svik, hån, dekadanse – som tilsynelatende viste seg å være «mammas gutter», det vil si den gamle skapelsens kvinne.

Store krigere, påvirket av troen på den store heksa, som i to epoker trodde at det ikke fantes noe overlegent henne i skapelsen, og at ingen kunne kreve ansvarlighet for hennes gjerninger.

Noe som var riktig. Men denne illusjonen ble noe krøllet sammen i 2019, og fra da og frem til nå har denne illusjonen falmet dag for dag, med hver lærdom skapt av den gamle kvinnen av den gamle mannen gjennom hennes ulydighet. Noe som bringer oss tilbake til dette planetariske kaoset. Så mye krig og hat, sjalusi, fordi den gamle kvinnen av den gamle mannen ikke kjenner hemmelighetene bak å bøye seg, om meningen med skapelsen. Eller, sannsynligvis, forsto hun ikke at hun er en krigsfange med fri vilje i skapelsen.

Natten har sluttet og vil ikke komme tilbake på ytterligere seks epoker, og dette kaoset i skapelsen kan bare fortsette i lys gjennom orden – som er født gjennom kaosets selvdestruksjon.

Hvordan denne historien ender – kampen mellom denne verdens mørke og denne verdens lys i himmelen – er forutsigbar.

Spesielt når du forstår at morgenen har grydd, og tante Yin – den som regjerer i territoriene i Vest og Sør – ikke er elskerinnen i denne planetariske skolen, men bare en ydmyk tjener for Solen, som har nådd slutten av sin periode ved å komme inn i Kongeriket Solen, hvor hun bøyer seg for sin sol, for å spille dens motsatte betydning i skapelsen, i henhold til timen i det store året.

For studentene av denne formen gjenstår spørsmålet: Quo vadis?

Mot selvdestruksjon, sammen med de mørke formene i natten i det store året?

Eller mot lys og en mening i skapelsen?

Tross alt, hvem spiller kjærlighetens rolle på denne planeten?

Kanskje svaret er smertelig enkelt: ingen. Ikke fordi kjærlighet ikke finnes, men fordi de som skulle representere den har glemt den. Og i en verden der ingen lenger spiller kjærlighet, blir krig det eneste gjenværende skuespillet.

Redaksjonelle notater:
Denne artikkelen er et levende dokument som for tiden er under utvikling. Selv om automatisert oversettelse gir tilgjengelighet, kan nyanserte konsepter kreve konsultasjon av den opprinnelige rumenske/dakiske vers