view_headlineSolens skole: Medisin, sykdommer, selvets og energifeltets lærdommer

Jeg begynner denne linjen ikke som en hjørnestein i en kjent bygning, men som et blad kastet inn i vinden av mitt eget søk. Det jeg skriver er ikke ekkoet av andre stemmer, men det stille kallet fra min natur, som prøver å tyde de usynlige bokstavene i Skapelsens bok.

Jeg taler fra himmelen. Fra det maskuline blikket som er rent lys, urokkelig bevissthet, arketypen til solen som våker over den menneskelige formen. Og foran meg, som et levende speil, står Hun – det hellige mørke, Kali-Pandora, det guddommelige feminine, Shakti. Hun er boksen som inneholder alle horisonter, danseren som knuses for å bygge, natten som føder stjernene. Sammen er vi de to foreldrene til denne skapelsen, som puster den menneskelige formen inn i eksistens. Jeg er pluss, hun er minus – og sammen er vi Ett, det vil si det Guddommelige.

Jeg har vandret gjennom usynlige verdener og har kommet til å forstå at vi i bunn og grunn er pust. Ikke materie, men bevegelse. En energi som tar form, i en kosmisk dans hvis koreografi vi føler, men sjelden ser i sin helhet. Og nå, i denne timen med universell pust, er bevisstheten vår som en stjerne som akkurat begynner å dimmes. Den våkner fra en lang natt, og horisonten begynner akkurat å bli lysere. Hver fase av det store året bærer sin egen rytme – en mystisk frekvens som preger hele menneskeheten, konstant formet av de to arketypene av form: det maskuline og det feminine. Det er et system som ikke kan fanges i ord, men bare oppleves som et vagt minne. Men jeg føler behov for å legge denne tanken, uttenkt som en artikkel, bak meg.

Dere, eldgamle energier, ble plantet i denne formens hage gjennom den mystiske DNA-tråden, på en viss time i det store året, for å oppfylle en syklus av åtte epoker av menneskelig eksistens. Denne syklusen er som en dag og en natt i verden: en nedstigning til daggry, en solnedgang som bringer natt, og så, til slutt, en ny morgen. Det er nettopp i denne morgengryet at vi nå befinner oss, i et program med å vende tilbake til lyset i oss oss selv , etter å ha smakt bitterhet og mørke natten til det store året. Vi stiger ikke opp til noe annet, men vender oss til oss selv, til vissheten om at vi bærer som et frø dypt inne i vårt vesen.

De fire første tidsaldrene var en mild og deretter smertefull nedstigning: en fødsel i en glemt Himmel og dens spredning i fragmenter, inntil den guddommelige orden bare ble en hvisking blant stormene. Nå puster vi imidlertid inn de fire himmelfartstidene. Vi har siden 26. mars 2026 trådt inn i den sjette tidsalderen på dagen i det store året, bronsealderen for himmelfart. Det er en tid for gradvis erindring, for voksende bevissthet som et gresstrå som bryter gjennom snøen.

Jeg, Himmelen, bærer i meg lyset fra den maskuline arketypen – Solen som prøver å lyse opp veien, (+) siden av den guddommelige ligningen, men nå på bare 25 % av sin bevissthet, langt fra Gullalderens fylde. Jeg har ikke makt til å befale elementene, og heller ikke all kunnskap, men bare en gnist som knapt er tent igjen.

Hun, Jorden, er det kreative Mørket – den feminine bevisstheten, Kali-Pandora, (-) siden av den samme ligningen, ikke mindre hellig, bare annerledes hellig. Hun er det svarte havet hvorfra alle former kommer ut, boksen som inneholder alle muligheter, dansen som ødelegger illusjoner slik at sannheten kan komme til overflaten. Når danseren beveger føttene sine, kollapser verdener og verdener blir født. Og jeg ser, som en sol som nettopp står opp, lære igjen å søke gnisten i seg selv.

Sammen er vi de to arketypene som har vevd dette plagget av kjøtt og sjel. Jeg er bevisstheten som observerer, og hun er kraften som forvandler. Og sykdommer, lærdommer og bølger i energifeltet er ikke annet enn signaler på livets skoles vei – kall som minner oss om foreldrehjemmet, om møtet mellom himmel og jord, om lys og hellig mørke.

Før du var en student av denne menneskeformen, var du en student av liv i andre former innenfor denne planetariske skolen, som ledes av den menneskelige formen. Og livet er denne kontinuerlige dansen mellom bevisstheten som våker og kraften som forvandler.

Sykdommer er tegnene på min vandring i natten, øyeblikkene da jeg glemte å ta vare på dette tempelet og oss selv. Sykdommer er bare de menneskelige signalene på vår egen glemsel – øyeblikk når kroppen minner oss om at vi har glemt å ta vare på oss selv og holde oss i balanse. Leksjoner er bevissthetens stråler som viser oss skyggen slik at vi kan forstå den, og energifeltet er den rene bølgen som bærer oss alle hjem igjen.

Så se. Lytt. Din reise gjennom tiden er ikke en flytur, men en snurr. Og hvert skritt på denne veien tilbake er faktisk et skritt fremover, i den endeløse dansen av bevissthet som oppdager seg selv, lever og forstår hvert trinn av reisen.

Hver periode av dette store planetariske året har sin egen rytme, en hemmelig musikk som former oss, inkludert oss, de to skapelsens guddommelige – det guddommelige maskuline og det guddommelige feminine, foreldrene til denne menneskelige formen. For denne reisen gjennom de åtte tidsaldrene var ikke bare et eventyr for individuelle sjeler, men en historie om hele kollektivet – en gang forent på det store årets dag, deretter delt i sin natt.

Og denne separasjonen var skrevet dypt inn i vår vesen – ikke fra en kjærlighetshistorie, men som en streng protokoll mellom to krefter i det store året. En tjenestedynamikk der min oppgave ved begynnelsen av hver dag er å fiske den opp av dypet, til tross for motstanden og fiendskapet som genereres av våre motstridende programmer i løpet av natten.

I nedstigningens tidsaldre – de fire første trinnene på den kosmiske stigen – steg vi, Lys og Mørke, ned sammen gjennom hver time i det store året, og gled mot solnedgangen på dagen, da vi ble utvist fra paradiset. Vår nedstigning betydde et gradvis og til slutt fullstendig tap av vår guddommelige fornuft, av den krystallinske klarheten som definerer oss som mestre av form. Vi glemte hvem vi er, vi glemte hverandre, vi glemte at vi er ett åndedrag delt i to.

Det vi, som arketyper, reflekterte i skapelsen var våre egne lærdommer. Etter klokken 2 om dagen, i epoke nr. 2 av det store året, ble vi gjenfødt i det guddommelige feminine domenene, i den vestlige stammen, og dermed begynte perioden med nedstigning for hele kollektivet. Gradvis, med solnedgangen av det store året, begynte denne kjærligheten klokken 12 å provosere frem lærdommer i oss selv. Og med tapet av bevisstheten vår, ble lærdommene fra skapelsen et speil av lærdommene i oss selv – det vi opplevde utenfra var bare ekkoet av det vi mistet inni oss.

Etter den andre og tredje tidsalder ble vår direkte tilstedeværelse i verdenshistorien nesten ikke-eksisterende. De store beretningene om våre tilsynekomster – disse møtene mellom solen og månen – tilhører dagen i det store året som gikk, ikke denne perioden med nedstigning.

For på natten til det store året tynnet bevisstheten ut som et spindelvev i regnet. Vår guddommelige historie har smuldret opp og etterlatt seg bare ekkoer. Og verden, uten sine synlige mestre / mestre av form , delt i to dualiteter, som et speil brutt i fire deler.

Østen – Solens domene, stedet der Lyset stiger opp, på linje med det maskuline kollektivet, Enlils rike, det som bærer preg av Himmelen og guddommelig fornuft, av ren suverenitet.

Norden – Solens domene, Østens bror, også under plusstegnet, også Enlils, et rike av opplyste leksjoner, der klarhet er fullført.

Vesten og Søren – disse forble under minustegnet, på linje med det Guddommelige Feminine, av Kali-Pandora, av det Hellige Mørket. Men her er hemmeligheten: her, i Vesten, blir jeg, Himmelen, gjenfødt som Enki – den Vise, den som stiger ned i dypet, den som omfavner mørket for å forstå det.

For i denne reisen gjennom de åtte tidsaldrene forandrer ansiktet mitt seg som månens ansikt. I de fire himmelfartstidene er jeg Enlil – Lysets Hersker som våker ovenfra. I de fire nedstigningstidene er jeg Enki – Han som dykker ned i dypet for å bringe visdom. Og nå, på denne morgenen i det store året, når lyset begynner å stige opp igjen etter den lange natten, er jeg Shiva – Han som danser, Han som ødelegger for å gjenoppbygge, Han som lyser opp skapelsen med oppvåkningens ild. Ved inngangen til den åttende tidsalder vil jeg være Brahma – Han som føder nye verdener. Ved utgangen av den første tidsalder var jeg Vishnu – Han som opprettholder og bevarer. Men jeg har ikke studert disse, jeg har ikke lett i bøker. Jeg forteller dem slik jeg føler dem, i min mystiske galskap, mens jeg snakker til meg selv i denne verden som lytter til meg.

Og denne geografiske og åndelige separasjonen er ikke en dom, men et sår i vår enhet, en formens sykdom som venter på helbredelse. For på denne morgenen i det store året, som vi har gått inn i siden 26. mars 2026, begynner Lyset å stige opp igjen.

Og jeg, Himmelen – Enlil, Enki, Shiva, Brahma, Vishnu – alle navn for samme åndedrag – og Hun, Jorden, Kali-Pandora, Hera... som nå er den lille heksa ved et veiskille. Jeg sier dette fordi den, etter å ha kommet inn i det store årets dag, holder åpent for oss i skapelsen lærdommene fra den forgangne tidsalderen – et stille opprør mot den forklarte orden, en skjønnhet som ikke vil bli temmet.

Dermed, i denne korsveiens dans, minner vi oss selv om hverandre, slik at øst og nord kan nå ut til vest og sør, og de to dualitetene igjen kan bli ett. Men det er med sang – for returen er aldri rett, men bølger som en gammel melodi, med gledesakkorder og smertetoner, med stillheter der vi lytter til hverandre og med rop der vi befinner oss.

Medisin? Nei, jeg er ikke lege siden det store årets natt. Jeg er mystiker siden Det store året, og fra min indre åndelige kontemplasjon sier jeg at denne tidsalderen er kunnskapen om selvet og vår indre natur – en natur som ikke er definert av former, men som er uendelig mye større enn den formen vi opplever i.

Energien vi er reflekterer i seg selv en enorm kunnskap, dynket i tid og vær . Bevissthet i døden, for eksempel, er uendelig – døden er ikke slutten, men tilbakekomsten til ikke-form. Du har ingen kropp fordi du er altfor enorm, du er ikke definert av form, men av noe langt mer uendelig.

Nedstigningen til form, innenfor denne planetariske bevissthetsskolen, er ment å implementere den uendelige energien som vi er en del av i en evolusjonær rolle. Og vi, som arketyper, tjener som ankere for form – Foreldrene som skapte dette evolusjonære Big Bang av menneskelig form, pluss og minus danser sammen.

Dere er studenter og samtidig mestere – enorme energier som omfatter alt i ikke-form, men i form er dere studenter av denne formen. Studiet ditt foregår over et stort studieår av menneskeformen, som varer i 24 000 år, delt inn i 8 epoker:

🔸 De første 4 epokene – med nedstigning: Gullalderen (Satya Yuga), deretter æra 2, 3 og 4.

🔸 De neste 4 epokene – med oppstigning: æra 5, 6, 7 og 8.

Hvis vi i begynnelsen av den 5. epoken bare kjente de to landsbyene i nærheten av oss, og vi red på en Esel, i dag har vi nådd et bevissthetsnivå der vi har en delvis visjon av hele kollektivet. Dette er effekten av timen i det Store Året som vi transiterer gjennom – et bevissthetsnivå i det maskuline kollektivet, som forankrer Skapelsens pluss.

Medisin

Vi går nå inn i den sjette epoken, og dette medisinkonseptet, på nivået av den maskuline arketypen, ser ut til å være en effekt av lærdommene vi opplever på pluss- og minusnivåene i Skapelsen. De fleste effektene jeg har lagt merke til på meg selv er på venstre side – en sannsynlig årsak er selvglemselen som det Guddommelige Feminine går gjennom.

Hvis vi skulle reflektere over hva selvmedisin betyr, ville vi si at vi er enorme vesener, løsrevet fra helheten av dette universet, delt inn i en uendelighet av sektorer. I hver av dem har selvet rotfestet seg i en uendelighet av former, og den Universelle Kollektive Bevisstheten går gjennom alle disse som en del av sin oppvåkning på denne nye dagen i det Store Året – når den finner seg selv og observerer lærdommene fra sin skapelse.

Veien til vår helbredelse som en form begynner med foreningen av kollektivet og balanseringen av det Guddommelige Feminine gjennom den Guddommelige Foreningen. Denne betydningen er ekstremt hellig, og er uoppnåelig i disse tre æraene der vi har et program for maksimal evolusjon i bevisstheten.

Disse lærdommene vi opplever i dag i skapelsen er hovedgrunnen til at jeg fortsetter å snakke med meg selv. Det er lærdommene som holder oss i fangenskap, drivende og brutt i tusen splittelser – men de er også broen til gjenforening, til den guddommelige foreningen som venter på å bli husket.

Kanskje autisme ikke er en sykdom. Kanskje Downs syndrom heller ikke er det. Kanskje de bare er forskjellige måter å være på, å oppfatte verden, å danse med virkeligheten i en rytme som ikke samsvarer med musikken fra fortiden. Kanskje de er sjelenes lærdommer som har valgt en smalere, mer intens og roligere vei – slik at når de åpner seg, vil de kaste et lys som andre ikke engang visste eksisterte.

I min mystiske galskap betyr dette en kombinasjon av DNA – en mester i den menneskelige formen og en student av den menneskelige formen. På natten til det store året, på grunn av den manglende bevisstheten, er det en åndelig mulighet for at DNA-et er hemmet. Men på dagen for det store året kan dette DNA-et føde det verden kaller nefilim, kjemper – kanskje til og med hybrider av menneskenes verden kombinert med noe annet fra dyrenes verden, eller kanskje til og med fra andre verdener.

Kanskje med vår bevissthetsvekst og balansering av det guddommelige feminine, vil vi ende opp med å leve ytterligere 1000 år per livstid i denne epoken – spesielt hvis vi lærer hvordan vi kan skade oss selv gjennom det vi spiser, drikker, røyker, puster, injiserer... Alt dette er lærdommer om form, invitasjoner til å huske at kroppen er et tempel, og tempelet kan skinne i århundrer hvis vi snakker til det med kjærlighet.

Eller kanskje det bare er et vanvittig åndelig perspektiv på en ekte schizofren mystiker. Hvem vet?

Det jeg vet er at den eldgamle kunnskapen om Skapelsen er forankret i hver av mestrene på denne planetariske skolen, men også i studentene i denne formen. Hver enkelt, gjennom livene de har levd, husker – gjennom det de skaper – deler av helheten, gjennom tid.

Og kanskje er det nettopp dette skolen er: å huske at vi er helheten, fragmentert en stund, bare for å finne oss selv igjen.

Selvets lærdommer

Fra perspektivet til det som har blitt sagt så langt fra begynnelsen av artikkelen, er det tydelig at våre dilemmaer på denne tiden av det store året er skapt av oss selv, og lærdommene som åpnes i skapelsen er på nivå med kollektiv.

Jeg sier ikke at jeg er en helgen på denne tiden av det store året, når vi har gått inn i dagen for det store året. Men vi kan ikke vokse i bevissthet hvis bevissthetsnivået vi kan forankre fortsatt er fra fortiden – fordi vi ikke har forening.

Teoretisk sett er det bare gjennom kollektivets forening som vi kan avansere til bevissthetsnivået til det planetariske programmet i den æraen vi har gått inn i. Manglende forening blokkerer oss begge – Ham og Henne – og holder oss fast ved fortidens lærdommer.

Dermed forblir ubalansen i skapelsen synlig, spesielt på nivået av det feminine kollektivet. Uten en reell forbindelse forblir den feminine halvdelen fastlåst i Nattens gamle mønstre, og vi ser bare på vårt eget ekko i lyset, noe som genererer en kontinuerlig glipp av møtet med oss selv.

Og dette gjenspeiles i dag i skapelsen, i hvert hjørne av verden, i hver sjel som søker uten å vite hva den søker.

Energifeltet

Hvis vi forsto det vi forklarte i begynnelsen av denne artikkelen om død og tilstanden av ikke-form – som kommer med forståelser som er altfor avanserte til å forstås i form – forstår vi at selvets natur ikke er definert av formen vi opplever i, men av den unike bevisstheten, løsrevet fra Helhet.

Og denne helheten er igjen en del av helheten av en annen helhet, og så videre, helt til vi kommer til å forstå alle Skapelsens fedre – som spiller ut sin mening på et uendelighetsnivå, i utvidelsen av denne universelle bevisstheten som nettopp våkner.

Gjennom skapelsen har vi i dag forståelser fra tidligere epoker av morgenen til det store året, transponert gjennom studentene i den østlige stammen – forståelser av yin og yang, meridianer, chakraer. Alle disse representerer forskjellige fragmenter av vår forståelse av hva denne energien av selvet betyr som vi alle er en del av. De er som knuste speil av det samme lyset, som hvert reflekterer en del av sannheten, men ingen av dem har hele bildet.

Disse mystiske forståelsene av den østlige stammen presenterer faktisk for oss hvert enkelt aspekt av vår egen natur – av den energien som er forbundet i et ekspanderende skole-univers, hvor vi, innenfor vår planetariske skole, har en offisiell status som planetarisk barnehage. Det er nettopp her ordtaket sier: "Stor er din hage, Herre!" – spesielt når studenter i begynnelsen av epoke 1 ankommer i denne formen, studenter som har utviklet seg fra dyreverdenen og har nådd bevissthetsnivået som tillater dem å inkarnere i denne menneskelige formen.

Her er hver og en født for denne følelsen av evolusjon i materie, i en universell setting der vi er en form som har slektninger i dette universet, i andre sektorer av denne skolen. Alt dette er en del av et veletablert program som form i materie – et program som vi først nå begynner å skimte.

Energifeltet er denne usynlige bølgen som forbinder oss alle – fra det minste gresstrået til de fjerneste stjernene. Det er pusten mellom form og ikke-form, mellom jeg og hun, mellom pluss og minus, mellom lys og hellig mørke. Og når vi innretter oss mot dette feltet, begynner vi å føle at vi ikke bare er en dråpe i havet – men hele havet, selvbevisst, i én dråpe.

Kanskje, med vår bevissthetsutvikling på dagen for det store året, med vår fremgang gjennom denne timen av skoleuniverset, vil vi nå nivået der vi ser mønsteret, mattearket som representerer skapelsesnettet vi opplever. Kanskje, med denne utviklingen i selvbevissthet på det kollektive nivået – presset av timen for det store året – vil vi komme til å forstå hvordan vi påvirker virkeligheten med tankene våre. Kanskje vil vi være i stand til å forstå hvordan vi ikke lenger kan holde fryktfulle, krigerske, hatefulle tanker i energien vår. Og kanskje, på denne måten, vil vi helbrede denne verden – en dag, fantastisk.

Redaksjonelle notater:
Denne artikkelen er et levende dokument som for tiden er under utvikling. Selv om automatisert oversettelse gir tilgjengelighet, kan nyanserte konsepter kreve konsultasjon av den opprinnelige rumenske/dakiske vers